Dette er første gang jeg har lest i Norske medier en så ærlig og treffende kritikk av galskapen i finansnæringen, og den nyliberale handelspolitikken i vesten. Bravo!
Problemene som Øystein tar opp er meget viktige. Disse problemer og tendenser er utførlig beskrevet av blant andre Carolta Perez i boken Technological Revolutions and Financial Capital, og av Erik Reinert fra The Other Canon Foundation i boken How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor.
Her er noen utdrag fra intervjuet:
– Det er en gisselsituasjon. Bankene terroriserer hele samfunn. Med råvarespekulasjon driver de matpriser til himmels, eller de setter ulevelig rente på lån stater som Hellas er helt avhengige av. Denne utpressingen rammer befolkningen, og bidrar overhodet ikke til verdiskaping, sier den samfunnsengasjerte investoren når Manifest Tidsskrift møter Spetalen i hans hovedkvarter på Skøyen i Oslo.
Den nye liberalismen
Denne spekulative formen for kasinokapitalisme ble holdt nede gjennom tiårene etter andre verdenskrig. Etter den lange depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 hadde selv det erkeliberalistiske USA innført inngripende reguleringer av bankene og finansbransjen for øvrig. Med den nye liberalismens inntog på 1980-tallet fulgte ideologiske angrep mot disse reguleringene, som ble avskaffet bit for bit fram mot årtusenskiftet.
Denne spekulative formen for kasinokapitalisme ble holdt nede gjennom tiårene etter andre verdenskrig. Etter den lange depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 hadde selv det erkeliberalistiske USA innført inngripende reguleringer av bankene og finansbransjen for øvrig. Med den nye liberalismens inntog på 1980-tallet fulgte ideologiske angrep mot disse reguleringene, som ble avskaffet bit for bit fram mot årtusenskiftet.
– Et bakenforliggende problem var den svekkede veksttakten i økonomiene. Med økende knapphet på gode investeringsmuligheter innen mange industrigrener, virket det mer attraktivt å satse på gevinster gjennom finansvirksomhet. Samtidig hadde amerikanske arbeidere ikke hatt reallønnsvekst siden tidlig på 1970-tallet. De trengte mer tilgang til lån for å holde forbruket oppe. Så etter hvert slapp man dette helt løs, oppsummerer Spetalen.
Resultatet ble en eksplosiv vekst i gjeldsmengden.
Fra andre halvdel av 1990-tallet fikk vi så en bølge av «finansiell innovasjon», som i praksis betyr at bankene finner opp stadig mer intrikate metoder for å ta uansvarlig høy risiko med andres penger.
– Så nå kunne de låne ut 30 ganger mer enn før per million i egenkapital, eller det kunne i visse tilfeller være helt ubegrenset.
Kasinokapitalisme
Bankene ble de største låntakerne. De lånte inn enorme summer for å bruke dem til spekulasjon. Gjeldsberget som bankene på denne måten skapte helt selv, gjennom «giring», utgjorde en mye større andel av gjeldsbyrden som under krisa i 2008 truet med å dra hele finanssystemet i USA ned i avgrunnen enn gjelda knyttet til den mye mer omtalte boligbobla.[1]
Bankene ble de største låntakerne. De lånte inn enorme summer for å bruke dem til spekulasjon. Gjeldsberget som bankene på denne måten skapte helt selv, gjennom «giring», utgjorde en mye større andel av gjeldsbyrden som under krisa i 2008 truet med å dra hele finanssystemet i USA ned i avgrunnen enn gjelda knyttet til den mye mer omtalte boligbobla.[1]
Spekulativ virksomhet er virksomhet som i stor grad stjeler profitten sin fra de produktive sektorene. Dette er tyveri, uansett om det er lovlig tyveri.
For hver dollar i dette gjeldsberget av fantasisummer, tok meglere, banker og direktører sin andel i form av honorarer og gebyrer. Deretter tok de den enorme risikoen gjeldsberget utgjorde og dyttet den over på første og beste idiot man møtte i finansmarkedet, for eksempel en såkalt Terra-kommune i Nord-Norge.
– Etter hvert utgjorde spekulativ virksomhet 30 prosent av BNP i USA. Dette er virksomhet som i stor grad stjeler profitten sin fra de produktive sektorene. Dette er tyveri, uansett om det er lovlig tyveri, mener Spetalen.
– Bankene har tjent store penger på bare å flytte rundt på gjeld. Under de såkalte krisetiltakene i EU kunne banker låne inn til 1 prosent rente og så låne ut til Hellas for 6 prosent, for eksempel, forteller investoren.
– Dette gir bankene enorme inntekter ut av ingenting. Og da går bonusen til direktøren i taket, til 100 millioner i året. Og i styret sitter det folk og nikker og sier at dette ser bra ut. Sånn har det holdt på. De har gjort det med statslån, med usikre boliglån og så videre.
Med disse spillereglene fikk banksjefene sterke insentiver for å gjøre gjeldsberget – og dermed risikoen – størst mulig.
– Jo større fantasisummer de kunne ta noen prosent på, jo mer gigantisk årsinntekt til direktørene.
Les hele intervjuet her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar